Høyt og lavt

Denne uken har det vært høstferie, men mamma og pappa har jobbet. Henrik har vært i barnehagen som vanlig, men Rakel har hatt fri fra skolen. Litt kjedelig, når resten av familien ikke har fri. Mens enkelte drar på fjellet, til familie i andre byer eller til Syden, er Rakel blant de skolebarna som blir igjen. Heldigvis for oss, så har Jesper og Eira også vært hjemme slik at de fortsatt kan leke sammen og følge hverandre på ferie-SFO.

For SFO er ikke som det pleier i skoleferiene. Mandag dro hele gjengen til Leos Lekeland i Vågsbygd. Onsdag var de på tur i den nedlagte tømmerrenna i Vennesla, og på fredag var det bowling. Det var så mye spennende, at nå var det mer synd på alle oss andre som måtte være på vanlig jobb og barnehage.

For å bøte på det hele, tok jeg fri litt fra jobben fredag ettermiddag for å hente begge barna tidlig. Vi skulle gjøre noe spennende og nytt.
– Hva skal vi nå, spør Henrik i barnehagen
– Du får se. Vi skal gjøre noe gøy!
– Skal vi i Dyreparken?
– Nei.
– Aquarama? Leo’s Lekeland? Bowling?
– Nei.

Da vi hentet Rakel og klarte ingen av barna rundt SFO-bordet å gjette hav vi skulle heller. Da hadde de akkurat kommet tilbake fra bowling. Rakel, Jesper og Nadir hadde angivelig vunnet. Jeg tror kanskje alle hadde vunnet. Nå satt de og feiret med hjemmelaget SFO-pizza.

Etter litt om og men var begge barna plassert i sykkelsete og sykkelvogn, og det bar innover i Suldalen mot skogen.

Klatreparken Høyt og Lavt i Kristiansand er helt ny og ligger om lag en kilometer fra huset vårt. Det er på vei inn mot et av skogsområdene vi ofte går tur i, så barna har sett at de har bygget katreparken. Vi har også vært der i sommer og studert løyekart og sett på de som har klatret, med et klart løfte om at vi skulle tilbake en gang å prøve. Nå var tiden inne, og Henrik gjettet det endelig da vi passerte jernbanetunnellen nederst i Grotjønn.

Rakel har klatret før, i en lignende park i Evje. Men det er to år siden, og hun husker ikke så mye fra det. Likevel, det hele gikk nokså greit, og de var ikke vanskelig å be når utstyret skulle på og instruktørene begynte å forklare. I begynnelsen var det vanskelig å føre karabinkroken gjennom alle festene på wirene i løypa. Men Rakel løste koden ganske fort, og etter bare noen minutter greide hun seg på egen hånd. Også Henrik forsto systemet etter hvert og greide seg stort sett selv. Mot slutten så var det bare det å feste snellen som ble brukt til slengtauet i beltet etter bruk han trengte hjelp til. Og til og med i de luftige svevene ville Henrik klare seg selv.

Dette var topp, og mamma ble ikke rent misunnelig da vi viste frem bildene og fortalte på kvelden. Neste gang skal vi gå fra grønne til gule løyper. Da må mamma og pappa også ha hjelm og tauverk. Men det blir enda gøyere. Vi gleder oss til neste gang:)

Hør Henrik fortelle om klatreturen: